Keramikk – vanlige spørsmål

Leirens stadier

Leirtyper og chamotte

Hva er chamotte? Ferdig brent leire som er knust til korn og blandet inn i ny leire. Kornene gir leiren «skjelett»: den står bedre under bygging, krymper mindre, tørker jevnere og tåler temperatursvingninger bedre. Prisen er en grovere overflate – fin chamotte til dreiing, grov til store bygg og skulptur. Porselen har ingen chamotte, derfor er det så vanskelig.

Cones og grader

En «cone» (Orton-kjegle) er en liten pyramide av glasurmateriale som bøyer seg når den har fått en bestemt mengde varmearbeid – kombinasjonen av temperatur og tid. To brenninger til samme makstemperatur kan gi ulikt resultat hvis den ene går raskere; derfor snakker keramikere i cones, ikke bare grader. Omtrentlige verdier ved vanlig brennhastighet:

NB: 06 og 6 er ikke det samme! Null foran betyr lavere temperatur – skalaen går … 06, 05, 04 … 1, 2, … 6 … 10.

Hvorfor tåler ikke alle glasurer høy temperatur? En glasur er komponert for å smelte i et bestemt vindu. Flussmidlene i den bestemmer smeltepunktet. Brennes den for høyt, blir den overflytende: den renner av stykket (og ned på ovnsplaten), koker og bobler, og fargene kan brenne ut. Brennes den for lavt, smelter den ikke ut og blir tørr og ru. Sjekk alltid glasurens angitte cone mot leirens.

Luftbobler

I leiren: Luftlommer som følger med fra pakken eller eltes inn ved feil teknikk (bretting i stedet for rulling). Under dreiing gir de hakk og vugging; i ovnen kan innestengt luft og fukt utvide seg og sprenge stykket. Unngå: elt grundig, gjør wiretesten (skjær klumpen i to – snittflaten skal være tett og jevn), og stikk hull på bobler du oppdager underveis.

I glasuren: Små hull i den ferdige overflaten (nålestikk/pinholes) skyldes ofte gasser som bobler gjennom glasuren uten å rekke å jevne seg ut. Se guiden om glasurfeil.

Hvorfor forsvinner noen farger?

• Temperatur: Enkelte pigmenter tåler ikke høy varme. Sterke røde, rosa og oransje (ofte kadmium- eller krom-tinnbaserte) brenner gjerne ut over leirgods-/midfire-temperatur og blir blasse eller borte.
• Atmosfære: Samme oksid gir ulik farge i oksidasjon (elektrisk ovn) og reduksjon (gassovn med lite oksygen). Kobber er grønt i oksidasjon, oksebloderødt i reduksjon.
• Glasuren over: En engobe- eller underglasurfarge kan løses opp eller endres av glasuren som legges over – spesielt glasurer som beveger seg mye.

Regelen: test alltid nye farger på prøvebrikker i din egen ovn, til din egen temperatur, før du bruker dem på et arbeid du er glad i.

Matsikker glasur

En glasur er matsikker når den er stabil i kontakt med mat og drikke – syre fra kaffe, sitrus og eddik skal ikke trekke stoffer ut av den. Kravene i praksis:

• Riktig utbrent: Glasuren må være brent til sin tiltenkte cone, så den er gjennomsmeltet og tett.
• Trygg resept: Blyfri, og forsiktig med barium og høye metallmengder (kobber, mangan) i flater som møter mat.
• Hel overflate: Krakelering (fine sprekker) samler bakterier og slipper væske inn i godset – ikke mattrygt på innsiden av kopper og skåler, selv om det er fint utenpå.
• Blank innside: Matte og tørre overflater er oftere ustabile – bruk en pålitelig blank glasur på innsiden, dekorglasuren utenpå.

Hvor mange ganger brenner man?

• Vanligst er to: Råbrenning (gjør godset hardt og håndterbart, typisk cone 06–04) og glasurbrenning (til glasurens temperatur).
• Ja, man kan brenne tre – og flere: Dekorbrenninger med overglasurfarger, gull og luster legges oppå ferdig glasur og brennes lavere (ofte 700–850 °C). Regelen er at hver ny brenning er lik eller lavere enn forrige, ellers smelter du om det som allerede sitter.
• Én brenning finnes også: Råglasering og enkeltbrenning sparer strøm, men krever erfaring – glasur på ubrent gods er sårbart.

Hva er raku?

Raku er en brennemetode der stykket tas glødende ut av ovnen ved ca. 900–1000 °C og legges rett i en beholder med brennbart materiale (sagflis, avispapir). Røyken og oksygenmangelen gir metallglans, sotsvart uglasert leire og den karakteristiske krakeleringen i glasuren. Sjokket krever chamotterik leire.